En liten historie. En hel verden av farger.Utskrivbare PDF-fargebøker
Tilbake til alle historier

Historie 04 · destiNAT

Fru Zofias stemme

Warszawa 26. januar 1919 og 11. november i dag

Nubo, Fira and Orumi stand on steps beneath Poland’s coat of arms, with Orumi holding an open book.

‘Hvis Polen gjenvunnet sin uavhengighet, hva skjedde etterpå?’ spurte Orumi.

Den blå strømmen svarte med en lysstripe. Snø ventet på dem bortenfor passasjen. Nubo sank nesten umiddelbart ned i en snøfonn, og Fira rakte ham hånden.

Det var 26. januar 1919. Vennene var i Warszawa igjen.

En kø sto utenfor en bygning. En kvinne justerte skjerfet til en jente som prøvde å skjule nesen for kulden.

«Mamma, får du virkelig en stemme i dag?» spurte jenta.

Orumi stoppet, nysgjerrig.

‘Jeg kan høre at moren din har en stemme. Hun snakket for et øyeblikk siden.’

Jenta brøt ut i latter.

‘En annen type stemme! Jeg er Zosia. Og dette er mammaen min, fru Zofia.'

Kvinnen forklarte at det ble holdt valg for Sejm, parlamentet i det gjenfødte Polen. Voksne borgere valgte representanter som ville jobbe med landets lover.

"Siden 28. november i fjor har kvinner hatt rett til å stemme og stille til valg," la hun til. «Mange kvinner jobbet lenge for å ha medbestemmelse i landets saker. Nå kan jeg også avgi min stemme.'

Zosia klemte hånden hennes.

«Jeg kan ikke ennå. Mamma sier jeg er for ung.»

«Men du kan stille spørsmål,» svarte Fira. "Takket være deg har vi også lært noe."

Køen beveget seg fremover. Orumi la merke til et stykke papir ved veggen og bøyde seg for å ta det opp.

«En tapt stemme!» kunngjorde han med bekymring.

Fru Zofia så på funnet.

'Det er en kullregning.'

Orumi undersøkte begge sider og tok den med til en mann i nærheten. Heldigvis hadde eieren lett etter den.

Da fru Zofias tur kom, ble vennene værende sammen med Zosia ved inngangen. Nubo så på folk som gikk inn. Det var ingen scene eller storslått orkester. Skoene knirket, noen ristet snø fra en frakk, noen gjorde plass til en eldre person.

‘Er dette også en del av uavhengighet?’ spurte han stille.

"Jeg tror vi ser hvordan folk begynner å forme landet sitt sammen," svarte Fira.

Zosia skulle ønske at skolen hennes hadde flere bøker. Nubo spurte om favoritthistorien hennes. Hun snakket så mye at hun nesten ikke la merke til at moren kom tilbake.

Fru Zofia så ikke annerledes ut. Hun hadde samme kåpe og litt skjev lue. Likevel klemte Zosia henne som om hun hadde kommet tilbake fra et veldig viktig eventyr.

Den blå strømmen tok dem tilbake. I den kjente gaten var det november i deres egen tid. Flagg hang fra bygninger. En skole i nærheten øvde på høytidsfeiringen.

Ved inngangen til biblioteket samlet et barn spredte bøker. Orumi kikket mot plassen der feiringen skulle begynne, og satte seg så på huk ved siden av bøkene.

Nubo hjalp til med å legge dem på en vogn. Fira holdt døren. De nådde torget før alle begynte å synge nasjonalsangen, og stilte seg stille ved siden av de andre deltakerne.

Senere besøkte de en utstilling med gamle fotografier. Et av dem viste en kvinne i hatt ved siden av en jente i et tykt skjerf. De kunne ikke vite om kvinnen og jenta var Zofia og Zosia. Fira smilte likevel.

"Nå vet jeg hva som skjedde etterpå," sa Orumi. "Mange vanlige dager da folk hadde viktige ting å gjøre."

Nubo åpnet en ny side. Under 11. november skrev han også bibliotekets adresse. De hadde tross alt lovet å komme tilbake og hjelpe til med neste vogn med bøker.

Karakterene og samtalene deres er fiktive. Notatet til voksne lesere forklarer den historiske bakgrunnen. For den voksne leseren

Nyheter fra destiNAT

Hva er nytt med Nubo, Fira og Orumi?

Legg igjen e-postadressen din, så gir jeg deg beskjed når en ny fargeleggingsbok, historie eller sang kommer til destiNAT-verdenen.

Hva er nytt med Nubo, Fira og Orumi?

Du kan melde deg av når som helst. Personvernerklæring