En liten historie. En hel verden av farger.Utskrivbare PDF-fargebøker
Tilbake til alle historier

Historie 02 · destiNAT

Et brev ved siden av pianoet

USA i 1916

Hania holds an envelope with Nubo, Fira and Orumi beside her while Paderewski plays the piano in the next room.

Orumi var sikker på at den blå passasjen ville ta dem til lunsj. En veldig tydelig rumling kom fra den andre siden.

Det viste seg å være hans egen mage. Vennene hadde ankommet utenfor et konserthus i USA. Året var 1916.

Plakaten bar et navn: Ignacy Jan Paderewski.

‘En pianist!’ sa Nubo fornøyd. "Jeg vil gjerne høre ham spille."

Ved inngangen sto en jente i en altfor stor frakk og holdt hardt i en konvolutt. Hun fortsatte å kaste et blikk på døren, og så ned igjen.

Fira satte seg på huk ved siden av henne.

'Hvem venter du på?'

‘Damen som samler inn brev til hjelpekomiteen. Jeg er Hania. Mamma ba meg ta med en melding fra tanten min i de polske landene. Men jeg vet ikke hvem jeg skal gå til.’

En enkelt pianotone lød fra innsiden av salen.

«Jeg gjør det!» ropte Orumi og satte kursen mot scenen.

Han stoppet først da han så en arbeider ordne stoler. Bak ham sto en rekke mennesker, hver med noe som hastet å spørre om.

Orumi kom tilbake og så litt flau ut.

'Kanskje jeg burde spørre først.'

De fant en arrangør nær inngangen. Hun tok imot konvolutten og inviterte dem inn. Hania kneppet opp frakken, og Fira løsnet et skjerf som hardnakket klynget seg til en knapp.

‘Hvorfor ta med et brev som ber om hjelp til en konsert?’ spurte Nubo.

"Paderewski bruker sin berømmelse til å hjelpe folk i Polen," forklarte arrangøren. «Det er krig i Europa. Mange familier trenger mat, klær og omsorg. Han spiller, samler inn bistand og minner verden om at Polen bør gjenvinne sin uavhengighet.»

Hania trakk en stol bort til Fira.

‘Tanten min skrev at barna hennes har vokst ut av skoene sine. Nye er vanskelig å finne nå.'

Fira så på konvolutten på det lille bordet. Plutselig var den fjerne krigen ikke lenger bare et navn i en bok. Hun tenkte på et barn som ville ut uten passende sko.

Paderewski kom inn på scenen. Før han satte seg ved pianoet snakket han til publikum om Polen og dets folk. Noen i salen hadde familier fra de polske landene; andre hadde aldri vært der.

Så la han hendene på tangentene.

Nubo lukket øynene og så for seg en lang reise over havet. Fira lyttet til tonene, som snart var milde, snart kraftige. Orumi banket rytmen på knærne, så Hanias konsentrasjon og satt stille.

Etter konserten dannet det seg kø ved bordet for innsamling av nødhjelp. Noen la igjen penger. Noen spurte hva som trengtes mest. En annen person tilbød seg å hjelpe til med å klargjøre pakker.

«Jeg kan ikke spille som ham,» hvisket Hania.

‘Men du tok med brevet,’ svarte Fira. 'Nå vet noen hva tanten din trenger.'

Snart kom Paderewski bort for å snakke med arrangørene. Nubo samlet mot til å stille et spørsmål.

'Kan en konsert hjelpe et land med å gjenvinne sin uavhengighet?'

Pianisten tenkte seg om et øyeblikk.

«En konsert alene er ikke nok. Men den lar meg nå ut til folk, fortelle dem om Polen og be om støtte.»

Orumi så etter noe å gjøre. Denne gangen spurte han først. Arrangøren ga ham hyssing for å binde opp tomme bokser. Nubo holdt en boks stødig, Fira stablet lokkene, og Hania sjekket at ingen ble igjen under bordet.

Da den blå strømmen kalte dem tilbake, så Orumi på pianoet en gang til.

'Jeg trodde vi bare skulle høre på musikk i dag.'

«Det gjorde jeg også», innrømmet Nubo.

Fira vinket til Hania. Jenta holdt ikke lenger nervøst i konvolutten sin. Hun sto ved siden av arrangøren og hjalp til med neste brev.

Karakterene og samtalene deres er fiktive. Notatet til voksne lesere forklarer den historiske bakgrunnen. For den voksne leseren

Nyheter fra destiNAT

Hva er nytt med Nubo, Fira og Orumi?

Legg igjen e-postadressen din, så gir jeg deg beskjed når en ny fargeleggingsbok, historie eller sang kommer til destiNAT-verdenen.

Hva er nytt med Nubo, Fira og Orumi?

Du kan melde deg av når som helst. Personvernerklæring