En liten historie. En hel verden av farger.Utskrivbare PDF-fargebøker
Tilbake til alle historier

Historie 01 · destiNAT

Et kart uten navn

De polske landområdene i 1795 og Italia i 1797

Fira shows an old photograph with Nubo and Orumi beside her in a library decorated with Polish flags.

Nubo fant et stort atlas i biblioteket. Han åpnet det på bordet, og Orumi dro umiddelbart opp en stol.

‘Leter vi etter et sted å dra på vårt neste eventyr? Kanskje et sted hvor pasta vokser på trær?’

Fira smilte og holdt nede det krøllede hjørnet på en side. Nubo bladde stadig saktere. På ett kart var Polen merket. På det neste, som viste et senere tidspunkt, kunne han ikke finne landets navn.

"Et land kunne ikke bare fordampe," sa han.

Akkurat da blinket en blå strek mellom sidene. Den blå strømmen feide i en sirkel og åpnet en glødende passasje foran vennene.

Et øyeblikk senere sto de utenfor et trehus. Et lite skilt projisert av strømmen viste et år: 1795.

Gjennom den halvåpne døren kom lyden av noen som langsomt stavet seg gjennom ordene. En gutt satt ved et bord. En eldre kvinne pekte på ordene i en bok, den ene etter den andre.

«Unnskyld meg,» sa Nubo. 'Er dette de polske landene?'

"Ja," svarte kvinnen. «Kom inn. Jeg er Anteks bestemor.»

Orumi så ut av vinduet. Han så en frukthage, en vei og en nabo som bar en kurv.

‘Alt er fortsatt her! Så hvorfor mangler Polen på kartet?’

Bestemor la fra seg boken.

‘Russland, Preussen og Østerrike har delt landene våre mellom seg. I år var den siste delingen. Polen mistet sin egen uavhengige stat. Utenlandske myndigheter styrer her nå.'

Det ble stille rundt bordet. Fira rykket nærmere Antek.

'Og du leser fortsatt på polsk.'

«Jeg lærer,» svarte han. «Noen ganger blander jeg bokstavene.»

«Jeg blander sammen veier,» innrømmet Nubo. "Det er ingen grunn til å slutte å reise."

Bestemor fortalte dem om familier som ga språket sitt, sanger og minner videre til barna sine. Folk bodde fortsatt i hjemmene sine, jobbet og husket hvem de var. Det å ikke ha en egen stat hadde ikke utslettet dem fra jorden.

Antek kom tilbake til lesingen sin. Orumi var i ferd med å hjelpe med et vanskelig ord, men Fira tok lett på skulderen hans. De ventet. Gutten klarte det selv.

Den blå strømmen glitret i døråpningen igjen. Denne gangen gikk vennene inn på en solrik gate i Italia. Det var juli 1797.

Polske ord drev fra et rom i nærheten. En mann satt ved et bord med et ark. Ved siden av ham sto polske soldater som tjenestegjorde langt hjemmefra.

"Det er Józef Wybicki," forklarte en. "Han skriver en sang for oss."

Fira så på linjene han hadde skrevet.

«Hva handler det om?»

'Polen. Og håpet om at vi kan komme tilbake dit,» svarte Wybicki.

Noen tok opp melodien. Snart ble flere stemmer med. Nubo lyttet nøye. Han skjønte ikke hvert ord ennå, men så at sangerne rettet opp ryggen og så på hverandre med stor oppmerksomhet.

Tilbake i biblioteket slo vennene opp sangen i en bok. Med tiden ble den Polens nasjonalsang, kjent som Mazurek Dąbrowskiego.

Orumi strakte seg etter en blyant.

'Jeg skal skrive Polen på det kartet!'

Nubo lukket forsiktig atlaset.

'Dette kartet viser hvem som regjerte på den tiden. Nå vet vi hva et kart ikke kan vise alene.'

Fira åpnet reisenotatboken deres. Hun tegnet et lite hus, en bok og noen musikknoter. Under skrev Nubo: «Folk husket.» Orumi tegnet inn Antek bøyd over et vanskelig ord. Denne gangen hadde han ikke hastverk med å hjelpe.

Karakterene og samtalene deres er fiktive. Notatet til voksne lesere forklarer den historiske bakgrunnen. For den voksne leseren

Nyheter fra destiNAT

Hva er nytt med Nubo, Fira og Orumi?

Legg igjen e-postadressen din, så gir jeg deg beskjed når en ny fargeleggingsbok, historie eller sang kommer til destiNAT-verdenen.

Hva er nytt med Nubo, Fira og Orumi?

Du kan melde deg av når som helst. Personvernerklæring