DESTINAT-FORTELLINGER
Pepperkakemannen flytter

Den minste pepperkakekjeksen hadde forsvunnet fra stekebrettet.
Det ville ikke vært noe uvanlig med det, bortsett fra sporet av glasur over bordet og den myke bankingen bak sukkerbollen.
Nubo la fra seg kjevlen.
"Kan kjeksene våre gå?"
Orumi kikket under bordet.
"De kunne ikke i morges."
Fira løftet sukkerbollen. En liten pepperkakemann dro et bånd over bordplaten. Bak ham gled et halvt valnøttskall med to rosiner og en smule kanel.
"Hvor skal du?" spurte hun.
«Jeg leter etter et hjem. Helst med utsikt over juletreet.»
Orumi satt på gulvet for å se ham bedre. Tidligere, mens han dekorerte kjeksene, hadde han sett for seg denne lille karen som strakte på seg etter den lange hvilen på stekebrettet. Han hadde sett det så klart for seg at verden tilsynelatende hadde bestemt seg for å prøve det.
"Har du funnet en adresse ennå?" spurte han.
Pepperkakemannen pekte på et stort krus som sto opp ned i vinduskarmen.
"Der. Bare jeg kunne ikke finne veien inn."
Nubo løftet kruset. Pepperkakemannen gikk under det, tok noen skritt og kom rett ut igjen.
"Mørkt."
Nubo snudde kruset på siden.
"Nå har du en døråpning."
Kruset rullet inn i melet. Pepperkakemannen klarte å hoppe til side, men eiendelene i valnøttskallet hans forsvant under en sky av hvitt støv.
"Og der er vinterhagen din," observerte Orumi.
Fira børstet melet av den lille husjegeren.
"Vent litt. Hvor vil du egentlig bo?"
Pepperkakemannen tenkte på dette en stund.
"Nær deg. Men på et eget sted. Med plass til et bord."
Fira flyttet de tomme blomsterpottene langs vinduskarmen og fant en plass ved siden av juletreet. Fra en skuff tok hun en bred tekopp som ingen brukte. Kanten var sprukket, men koppen luktet fortsatt te og appelsiner.
Nubo undersøkte den avrundede siden.
"Det vil rulle."
Han laget støtter av to stykker kork og en lav terskel av en liten trebit. Han tilpasset alt så nøye at tekoppen ikke beveget seg selv når Orumi ved et uhell banket i vinduskarmen med albuen.
Orumi tenkte på et lite lys. En lampe på størrelse med en ert dukket opp under det buede taket på tekoppen. Så begynte han å klippe ut papirgardiner. Den første var større enn hele huset. Den andre passet til et vindu som ikke fantes ennå.
"Vi kan henge den ved døråpningen," bestemte pepperkakemannen. «Da skal jeg ha et gardin med flott utsikt.»
Fira kledde innsiden med et tørket kronblad og tok med en liten skål laget av hatten på en eikenøtt. Nubo laget et bord av en knapp balansert på en kort trådsnelle og plasserte bordet ved siden av skålen. Han kikket hele tiden inn mens han jobbet, og sjekket at den lille beboeren ville ha plass til å bevege seg.
“La det være litt plass ved døren,” spurte pepperkakemannen. "For besøkende."
Da julaften kom, satte de tre vennene seg ved sitt felles bord. I vinduskarmen lyste en liten lampe i døråpningen til tekoppen. Innenfra kom det banking av en liten skje mot en knapp.
"Kom inn!" ropte pepperkakemannen.
Nubo knelte ned først. Fira senket kronen av kronbladene, og Orumi la seg på magen for å kikke inn. Tre bittesmå biter av appelsinskall ventet på bordet.
"Til dere," sa verten deres. "Jeg har forberedt dem selv."
Den minste stjernen i ansiktet til Nubo skinte sterkt.
“Veldig romslig.”
“Jeg vet,” svarte pepperkakemannen. "Og i morgen anlegger jeg en hage."
Orumi så på resten av vinduskarmen.
"Hvor stor?"
Pepperkakemannen holdt en hånd mot pannen og stirret mot blomsterpotten.
"Så langt som det fjellet, til å begynne med."
Han pekte på en mandarin.