DESTINAT-FORTELLINGER
Et sted ved siden av Fira

Fira merket stolen sin med et grønt bånd.
Den sto mellom Nubos stol og Orumis plass, rett ved vinduet. Hun mente å sitte der så snart gjestene kom. Hun kunne ikke vente med å se Nubos reaksjon på den nye varme fruktdrikken hennes, og å høre hele Orumis historie om en sky som så ut som en potet.
Foreløpig rettet hun på duken.
Så banket en nabo på døren med en skål med sopp. To beboere i det gamle treet kom bak henne. Noen hadde med seg brød, noen kom med en klase rognebær dekket av rim, og noen hadde så mye snø på pelsen at en liten haug begynte å smelte i hallen.
Fira hilste alle med klemmer og viste dem til bordet. Hun kjente hver gjest og husket hvem som likte å sitte nærmere komfyren.
Nubo trakk ut en ekstra del av bordet. Orumi tryllet fram noen stoler og så, bare for gleden av å gjøre det selv, knyttet sløyfer til dem. En av sløyfene havnet på kanten av vesten hans.
Fira satte fruktdrikken ved siden av plassen sin.
"Jeg kommer bare for å sette meg ned."
"Fira, hvor skal jeg sette brødet?"
Hun pekte ut et fat. Da hun kom tilbake, trengte noen en tørr klut. Så viste det seg at to boller fortsatt sto i spiskammeret. Da hun hadde hentet dem, ba noen henne vise dem veien til do.
Ved bordet dreide samtalen seg mot skyen.
Alt Fira hørte var:
"...og så viste det seg at det ikke var en potet i det hele tatt."
Alle lo.
Stolen hennes var fortsatt tom. Derfor satte hun seg på et trinn i gangen, med bollene på fanget. Hun ville legge dem fra seg, men et øyeblikk hadde hun ikke lyst til å reise seg.
Nubo gikk inn på kjøkkenet for mer fruktdrikk. Gjennom den halvåpne døren fikk han øye på henne.
"Er det et annet bord her ute?"
“Nei.”
Han satte seg på trinnet ved siden av henne. Bollene klirret mykt.
“Liker du ikke kveldsmaten?” spurte han.
"Jeg har ikke smakt på den ennå."
Nubo bøyde hodet.
Fira glattet kanten på et kronblad.
"Jeg elsker å ha alle her. Jeg vil bare være til bords med deg også."
Orumi kikket ut av spisestuen.
"Jeg starter historien igjen. Poteten var bare begynnelsen."
Han la merke til bollene på fanget hennes og kom nærmere.
"Er de fulle?"
“Nei.”
"Da tar jeg dem inn."
Fira ga Orumi bollene og reiste seg.
"Kom igjen. Jeg setter meg ned nå. Hvem kan sende brødet rundt?"
"Jeg kan," sa Nubo.
I spisesalen stoppet han ved siden av bordet og så på alle kuvertene.
«Vi må ordne ting litt annerledes.»
Han flyttet fatene inn på midten og satte opp et lite brett ved siden av komfyren slik at alle kunne sette fra seg sine egne tallerkener. Naboen med soppen hentet en øse med en gang. Beboerne i det gamle treet begynte å skjenke fruktdrikken.
Orumi sjekket at alle hadde en stol. Så dro han ut den med det grønne båndet.
Fira stoppet ved siden av stolen sin.
«Du trenger ikke lage et spesielt sted bare for meg.»
“Du har allerede laget ett,” svarte Orumi.
Hun satte seg ned. Nubo skjøv tallerkenen hennes nærmere, og naboen ga henne brødet. En liten stund spiste Fira i stillhet.
«Liker du det?» spurte Nubo.
"Veldig mye."
Orumi la albuene sine på bordet.
"Så der stod jeg og fløt på en sky. På avstand så det ut som en potet ..."
Fira brøt ut i latter før han i det hele tatt nådde den delen hun hadde hørt tidligere.
Senere, da noen spurte hvor sukkeret var, reiste naboen seg først.
Firas kronblader rørte seg instinktivt.
Nubo la en hånd på stolen hennes.
«Bli. Vi har fortsatt ikke funnet ut hva den skyen egentlig var.»
Fira satte seg tilbake i stolen. Under bordet børstet det grønne båndet føttene hennes, og på hver side satt vennene hennes, som ikke skulle noe annet sted den kvelden.