DESTINAT-FORTELLINGER
Klokken under snøen

Fira bar misteltein, Nubo hadde en kurv med nøtter, og Orumi kom hjem fra skogen med tomme poter. Et øyeblikk tidligere hadde han holdt i kongler, men han hadde trodd de ville se finere ut på trærne. Nå vokste det kongler med sløyfer på en av furuene.
De var nesten tilbake ved hytta da de hørte en bjelle.
Ding. Ding.
Nubo stoppet.
«Er det noen som kommer på en slede?»
Stien bak dem var tom. Det var veien videre også.
Ding. Ding.
Denne gangen virket det som om lyden kom fra under føttene deres.
Orumi satte seg på huk ved siden av en snøfonn.
«Kanskje snøen kaller på noen.»
Nubo la fra seg kurven. Han tok noen skritt til høyre, og kom så tilbake. Klokken ringte igjen: to korte slag, en pause, så to til.
"Det gjentar seg stadig," sa han. "Selv når vinden stilner."
Fira børstet snøen til side med en kronbladarm. Mørk bark dukket opp under det hvite laget.
"Jeg husker denne tømmerstokken. Den lå på tvers av kløften i høst. Den er hul inni."
Hun fulgte en knapt synlig ås i snøen. Blant røttene til et grantre fant hun en rund åpning. Innenfra lød et tydelig:
DING. DING.
"Hei!" ropte hun.
Svaret hørtes svakt ut, som om noen snakket gjennom en veldig lang pipe.
"Her! Her nede!"
Nubo knelte ved siden av Fira.
"Lyden går gjennom tømmerstokken. Det er derfor klokken så ut til å være under oss."
I den andre enden av tømmerstokken, i bunnen av kløften, satt en liten reisende. Hetten hennes så ut som et foldet blad. Ved siden av henne sto en slede med en trekiste på. Hun holdt en liten messingklokke i hånden.
«Jeg er Tala,» ropte hun. "Jeg fulgte den gamle stien ned til broen, men broen er borte. Pulken min gled nedover skråningen. Jeg kunne klatre ut alene, men jeg forlater ikke dette."
Hun klappet på kisten.
"Gaver?" spurte Fira.
"Min fiolin. Jeg skal spille hjemme hos søsteren min. Jeg lovet at jeg skulle være der før kveldsmat."
Nubo så ned. Han strakte seg allerede inn i sekken etter et tau da Fira stoppet armen.
"Ikke på denne måten. Det er løse steiner under snøen. Lenger langs er det hasseltrær. Røttene deres holder skråningen på plass."
Hun gikk rundt snøfonna og pekte på en smal, slak skråning.
Orumi så på Tala, så på sleden hennes. Han så for seg en bred trapp, den typen som gjorde det lett å frakte store ting oppover. En trapp med ru tretrinn dukket opp i skråningen Fira hadde valgt.
"Der. Sånn," sa han fornøyd. "Den vil også være nyttig på veien tilbake."
Fira gikk ned først. Hun hjalp Tala på bena og børstet snøen av hetten hennes. Nubo bandt kisten til sleden, og førte så tauet over en sterk, lav gren av et hasseltre. Dette lot ham trekke jevnt og trutt mens Fira styrte meiene. Orumi gikk ved siden av Tala og bar klokken.
Tilbake på toppen åpnet den reisende kisten. Fiolinen hennes lå trygt inne i den myke kassen.
«Rekker vi det?» spurte hun.
Nubo så på himmelen.
«Vis oss veien. Vi har allerede nøttene til kveldsmat.»
De nådde Talas søsters hus akkurat da det ble tent lys i vinduene. Døren gikk opp før de rakk å banke på. Snart ble de omgitt av hilsener, lukten av soppsuppe og skrapingen fra stoler som ble flyttet.
Fira fikk så mange klemmer at mistelteinen hennes endte skjevt.
"Men hva med kveldsmaten deres?" spurte Tala da vennene begynte å gjøre seg klare til å dra.
Nubo så på de ekstra stolene som ble brakt til bordet.
«Jeg tror den nettopp har endret adresse.»
Tala tok frem fiolinen. Orumi satte seg ned med klokken. Han ventet så tålmodig på det rette øyeblikket at Fira lente seg mot ham.
"Nå?"
Han nikket og beveget hånden forsiktig.
Ding.
Denne gangen mistet ikke lyden veien under snøen. Den lød mellom fiolintonene og klirret av skjeer, rett over nøttekurven.