DESTINAT-FORTELLINGER
En dans til

Fira holdt endene av et rødt bånd mens Orumi prøvde å knytte en sløyfe på en gren av juletreet.
Den første løkken ble liten. Den andre var så stor at den skjulte en trestjerne.
"Skal vi prøve igjen?" spurte Fira.
Orumi studerte håndverket sitt.
"Nå vil jeg gjerne se hvordan det blir."
Han dro forsiktig i den ene enden av båndet. Sløyfen la seg på grenen, ujevn og litt skjev, men ganske fin. Hendene deres møttes ved siden av knuten. Fira kunne sluppet båndet nå. Det gjorde hun ikke, ikke med en gang.
Et øyeblikk holdt Orumi labben der også.
Hytta luktet appelsiner. Snøfnugg smeltet mot vinduet. Fra naborommet kom den myke melodien til en spilledåse som Nubo hadde reparert før kveldsmaten.
Fira så på Orumi. I den varme gløden fra treet så de røde virvlene i pelsen hans ut som smale bånd.
"Jeg liker det," sa hun.
"Den større sløyfen?"
"Det også."
Orumi så på sløyfen. Han så for seg to sølvfugler som kunne sitte på den. Han så dem så tydelig for seg at de et øyeblikk senere viftet med vingene på grenen. Den ene rettet den andre enden av båndet; den andre stakk hodet under en vinge.
Fira lo lavt.
"La dem bare være sånn. Det er ikke noe annet vi trenger."
Orumi så på plassen ved siden av treet.
"Kanskje en til ..."
Fira tok forsiktig labben hans med tuppen av kronbladarmen sin.
"Vil du danse med meg?"
Han så ikke for seg et større rom eller et helt orkester. Han flyttet rett og slett en stol til side, slik at de ikke skulle støte på den i den første vendingen.
«La oss prøve.»
De første skrittene deres passet ikke helt til melodien. Fira tok et skritt til høyre, og det samme gjorde Orumi. Nesene deres støtte nesten sammen. Så prøvde de begge å få plass til hverandre.
"Kanskje vi kunne vært litt mindre høflige," sa Fira.
Orumi smilte og beveget seg saktere.
Den andre gangen var lettere. De svaiet ved siden av juletreet, forbi stolen og langkanten på duken. Da et av Firas kronblad satte seg fast i vesten hans, stoppet de sammen, løste det ut og gikk tilbake til dansen.
Hun klemte vennene sine hver dag. Men nå ville hun holde seg spesielt nær ham, selv når musikken stilnet et øyeblikk.
"Jeg liker å være sammen med deg," sa hun.
Orumi så på hendene deres.
"Det gjør jeg også. Jeg kunne bli her litt lenger."
Han hadde ikke hastverk med å følge sin neste idé. Fira var glad for å legge merke til det.
En kvist misteltein hun hadde tatt med fra skogen den morgenen hang over døråpningen. I neste sving stoppet de under den. Orumi så opp.
«Det er bra at vi ikke hengte en bjelle her.»
"Hvorfor?"
«Jeg ville ha slått den med hodet tre ganger nå.»
Fira la kinnet sitt mot skulderen hans. En liten stund svaiet de nesten på stedet.
"Jeg tror jeg har forelsket meg i deg," sa hun stille.
Orumi rykket litt nærmere.
«Jeg har også blitt forelsket i deg.»
Sølvfuglene på juletreet foldet vingene. En stakk nebbet inn i fjærene, som om den hadde bestemt seg for at kveldens arbeid var ferdig.
Klokken begynte å slå midnatt. Fira telte klokkeslagene uten å bevege seg bort fra Orumi. Da det siste døde bort, ble spilledåsen også stille.
"En dans til?" spurte hun.
Orumi fant den lille nøkkelen og trakk opp mekanismen. Så kom han tilbake til henne samme vei, og unngikk forsiktig stolen.
Fira tilbød ham kronbladhånden sin.
På deres første sving svaiet sløyfen på juletreet forsiktig. Denne gangen så begge løkkene ut akkurat som de skulle.