
40 SIDER · PDF
Orumi og tankene som blir levende
Med Orumi blir selv hverdagstankene levende. Oppdag et orkester av tekopper, et tre fullt av sokker og en sky som vanner hagen.
En venn med hodet fullt av ideer
Orumi har blå og rød pels, et smil på magen og et hode fullt av tanker som kan bli virkelige. Han trenger bare å tenke på havet for å møte en hval. Han kan trylle frem nesten hva som helst, men foretrekker å utforske, prøve selv og bli kjent med andre. Han legger ingen planer, ombestemmer seg ofte og er veldig glad for å være seg selv. I fargeeventyrene hans kan en vanlig idé ta deg langt. Du velger fargene på reisen.

SETT FARGE PÅ HISTORIEN

40 SIDER · PDF
Med Orumi blir selv hverdagstankene levende. Oppdag et orkester av tekopper, et tre fullt av sokker og en sky som vanner hagen.

40 SIDER · PDF
På Orumis fantasifest blir en papirlenke til en slange, putene flyr om kapp, og en vanlig kjerre blir til en gresskarvogn.
Disse fargeleggingsbøkene bringer flere karakterer sammen, inkludert Orumi.

40 SIDER · PDF
NyBli med Nubo og Orumi på en snødekt sti og let etter seks spor. På 40 fargeleggingssider venter snølek, dyr og små oppdagelser om vinteren, før turen ender med en overraskelse å dele.

40 SIDER · PDF
Fira, Nubo og Orumi bygger et hus sammen. Taket løfter seg, putene svever, og en grein finner veien inn. I dette huset er det plass til alles ideer.

40 SIDER · PDF
Ta trikken i Lisboa med Fira og Orumi, besøk et flisverksted og oppdag palassene i Sintra. Reisen fortsetter langs kanalene i Aveiro, klippene i Algarve og videre til Azorene.

40 SIDER · PDF
Orumi og Fira hadde planlagt en rolig sommerferie. Så ble sandslottene skjeve, og et skjell ble til en telefon. Fargelegg eventyrene deres med et kart opp ned og skyggeteater under stjernene.
FRA DESTINAT-HISTORIENE
Har du møtt vennene mine allerede? Bra. Møt meg nå. Mitt navn er Orumi. Jeg er ikke et menneske. Jeg er heller ikke et romvesen. Og hvis du leter etter det rette ordet for meg, kan du legge ned ordboken et øyeblikk. Folk har prøvd. Tilsynelatende var det nærmeste de kom «en raring». Jeg er ganske komfortabel med det.
Jeg gjør veldig få ting etter en plan. Egentlig ingen. Tilsynelatende skal du bestemme hva du skal gjøre, gjøre alt klart, og først da begynne. Innen jeg var ferdig med alle disse forberedelsene, ville jeg nok ha lyst til å gjøre noe annet. Jeg bestemmer meg rett før jeg handler. Noen ganger ombestemmer jeg meg underveis.
Jeg sier ikke så mye. Jeg tenker mye. Om gode ting jeg kunne gjøre. Om hvaler som jeg ønsker skal få ha et fredelig hav. Om quokkas i Australia, som ser ut som om de nettopp har hørt en utmerket vits. Og noen ganger tenker jeg så sterkt på et sted at jeg et øyeblikk senere er der.
Jeg liker også å lage ting med mine egne poter. En ettermiddag satt jeg i skogen med en fargeblyant og begynte å fargelegge en blomst. Jeg kunne ha hatt den foran meg umiddelbart, men jeg ville se hvordan den ville se ut med ett rødt kronblad og et annet blått. Da jeg så opp, vokste den ut av siden. Jeg hadde tydeligvis tenkt litt for hardt på det.
Jeg har blå og rød pels, en krøll på hodet og et smil på magen. Ja, på magen min. Det i ansiktet mitt er også mitt. Ett var tydeligvis ikke nok. Jeg kan ikke huske å ha bestilt ett til, men siden det er her, kan det bli værende.
For eksempel, akkurat nå har jeg lyst på pasta med basilikum. Jeg tenker på det, knipser med tærne, og det er en bolle foran meg. Knipsingen er ikke nødvendig. Jeg bare liker det. Basilikumen lukter deilig, pastaen er varm, og jeg kan tenke på noe veldig viktig: vil noen spise sammen med meg?
Folk sier at jeg er en trollmann. Men jeg har ikke en trolldomsbok eller en gryte. Jeg trenger ikke å huske om en trylledrikk trenger tre blader eller fire. Jeg tenker på det, og så er det der. Hvis jeg trengte en tryllestav, måtte jeg først huske å tenke på en. Da ville jeg nok brukt den til å støtte opp basilikumen min.
Noen spurte en gang hvorfor jeg ikke tenker på en stor skatt, et palass og alt jeg kunne trenge resten av livet. Jeg kunne. Men jeg vet ikke engang hva jeg får lyst til etter lunsj. Hva ville jeg gjort med et palass hvis jeg heller vil ligge på en sky om kvelden? Og hvorfor vil jeg ha et helt eventyr ferdig når jeg liker å finne ut hva som skjer underveis?
Jeg vet, jeg vet. Dette kommer fra en som nettopp tryllet fram lunsj. Jeg er ikke alltid konsekvent. Men jeg spiser pastaen min før den blir kald.
Nylig lurte jeg på hvordan en hvalsang høres ut. Plutselig ble alt rundt meg blått, sollys kruset langt over hodet mitt, og et enormt øye svømte forbi. Vannet var litt kaldt. Før jeg kunne bestemme meg for om det plaget meg, husket jeg Australia. Et øyeblikk senere satt jeg på varm sand ved siden av en quokka. Vann dryppet fra pelsen min. Hun så veldig fornøyd ut med møtet.
Ikke alle tanker endrer noe med en gang. Ellers ville den pastaen dukket opp hver gang jeg snakket om den. Men noen ideer er så klare at verden ser ut til å høre dem. Noen ganger er jeg nysgjerrig på hva den vil høre neste gang.
Å endre form er annerledes. Jeg kan tenke på en blomst, studere kronbladene og forestille meg hvordan det føles å svaie i vinden. Jeg vil fortsatt være Orumi. Først når jeg inni meg bestemmer meg for at jeg virkelig ønsker å forandre meg, kan jeg bli en blomst selv.
Det er en hyggelig ting å gjøre, selv om det betyr å stå på ett sted. En gang landet en bie på meg, og jeg bestemte meg for å vente litt til før jeg forvandlet meg tilbake. Tilsynelatende hadde hun noe å få gjort. Så fikk jeg labbene tilbake og lette etter vennene mine. Jeg liker å finne ut hvordan det føles å være noe annet. Jeg liker også veldig godt å være meg selv.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli sint. Bekymring kommer heller ikke lett. Når noe blir annerledes enn jeg ønsket, kommer det vanligvis en annen idé inn i hodet mitt. Men jeg forventer ikke at alle skal være som meg. Hvis noen er triste, kan jeg sitte ved siden av dem. Det er ikke nødvendig å tenke på noe å si med en gang. Eller å be dem smile bare fordi jeg har et smil til og med på magen.
Nubo og Fira vet at jeg plutselig kan forsvinne. Jeg lærer å huske å fortelle dem hvor jeg skal først. Spesielt når vi er halvveis i lunsjen sammen. Jeg kan finne meg selv langt unna på et øyeblikk, men når vi går sammen, går jeg gjerne i deres tempo. Det ville være synd å gå glipp av noe de ville vise meg.
Og stilen min? Det er en annen sak. Noen flekker, noen krøller, et lite skall, farger som føles glade ved siden av hverandre. Ingen vet hva de skal kalle det. Angivelig ville til og med kunstig intelligens trenge litt tid til å tenke på det. Jeg kaller det rett og slett «ingen stil». Det passer meg. Ingenting må matches til det.
Ikke spør nøyaktig hvor jeg kom fra. Når jeg prøver å huske, tenker jeg på et sted jeg gjerne vil besøke. Jeg er også nysgjerrig på svaret. Kanskje vi finner det sammen en dag.
Foreløpig er jeg på vei inn i fargeleggingsbøker. Du kan oppdage mine eventyr der og legge til noe eget. Ser du pelsen min? I dag er den blå og rød. På siden din kan den se ut som du vil. Jeg ville vært nysgjerrig på å se til og med grønn pasta og en lilla sky. Selv om jeg kanskje spør hvor mye basilikum du hadde tilsatt den første.
Det er nok om meg. I hvert fall foreløpig. Du kan åpne fargeboken din. I mellomtiden vil jeg tenke på hvor vi skal begynne. Å, jeg vet...


Lydene til destiNAT
Sidemusikk